Kiwa er akkreditert for strekkprøving av metalliske materialer i henhold til NS-EN ISO 6892-1 og tverrgående strekkprøving av sveis i metalliske materialer i henhold til NS-EN ISO 4136. Kiwas materiallaboratorier har avansert testutstyr og høy kompetanse. Vi anvender både standardiserte og egenutviklede metoder som gjør oss i stand til å utføre kompliserte og kundespesifikke oppdrag.

Resultatene fra en strekktest kan brukes i forbindelse med dimensjonering av maskindeler, industrielle produkter og store kompliserte konstruksjoner med krevende spenningsberegninger, som for eksempel oljeplattformer og fartøyer.

Hva er strekkprøving?

Strekkprøving eller strekktesting er en testmetode som brukes for å fastsette styrken og stivheten til forskjellige materialer. Metoden benyttes i særlig grad for å finne de mekaniske egenskapene til metaller, plast og kompositter. Strekkprøving er den mest brukte testmetoden for metalliske materialer.

Under testen måles kraft og forlengelse av materialet. Testen foregår ved at en stav med bestemt lengde, tverrsnitt og form strekkes i en spesiell strekkprøvemaskin til et brudd inntreffer. Forlengelsen blir målt kontinuerlig av et elektronisk måleinstrument. Det finnes også universalprøvemaskiner som er konstruert for både strekkprøving, trykkprøving og bøyeprøving. 

Hva måles ved en strekktest?

Vanligvis måles følgende egenskaper:

  • Flytegrense eller strekkgrense, det vil si hvor stor belastning et materiale tåler før det oppstår en synlig plastisk deformasjon
  • Strekkfasthet eller bruddgrense, det vil si den maksimale spenning som kan måles av et materiale før brudd inntrer dividert med tverrsnittarealet av staven før testen starter
  • Bruddforlengelse, det vil si den relative prosentvise forlengelse av staven ved brudd

I tillegg kan følgende måles:

  • Nominell eller konvensjonell spenning
  • Nominell tøyning
  • Konvensjonell flytegrense
  • Proporsjonalitetsgrense 
  • Elastisitetsgrense
  • Bruddkontraksjon
  • Elastisitetsmodul (e-modul)

Hva er duktilitet?

En strekktest måler blant annet materialets duktilitet. Duktilitet defineres som et materiales evne til å deformeres uten at det oppstår brudd. Materialer med høy duktilitet er formbare og tåler å bli bøyd, mens for eksempel aluminium, som har lav duktilitet, er sprøere og knekker lettere. Jo renere et metall er, desto høyere duktilitet vil det normalt ha. Duktiliteten øker vanligvis ved høyere temperatur. Motsatsen til duktilitet er sprøhet, det vil si manglende evne til deformasjon. Glass og stein er typiske sprø materialer.